Danseuhell

Kneskade under danseundervisning (HR-2009-2380-A)

I forbindelse med instruksjon av dans i en musikktime sto skadelidte med ryggen vendt mot guttene i klassen. Da guttene var urolige, skulle hun, samtidig som hun instruerte i dans, snu seg for å få deres oppmerksomhet. Høyre fot ble da sittende fast i gulvet mens resten av kroppen roterte mot venstre. Hun kjente straks en kraftig smerte i høyre kne, og falt umiddelbart i bakken. Årsaken til at høyre fot ble sittende fast i gulvet var friksjon mellom skosåle og gulv. Kneet fikk da vridning som var årsak til skaden i kneet – ikke fallet. Det var ikke noe usedvanlig med gulvet i musikkrommet.

Spørsmål om hendelsen omfattes av det avdempede ulykkesbegrepet, dvs. at hendelser anses om ulykke selv om det ikke har skjedd en ulykkesartet hendelse men hvor andre forhold gjør at det likevel tales om et “ulykkesmoment”.

Høyesterett kom til at danseundervisning inngikk i skadelidtes “normale arbeidsoppgaver”, og at det i seg selv ikke var noe ekstraordinært i at denne oppgaven ble utført. Det var intet uvanlig ved måten oppgaven ble utført på, og heller intet unormalt ved arbeidsmiljøet rundt hendelsen. Etter dette kom Høyesterett til at det ikke hadde forekommet noen såkalt avdempet arbeidsulykke i lovens forstand. Skaden ble ikke ansett som yrkesskade.

Vedlagt følger sitat fra JU§SNYTT nr.1-2010

Danseuhell – nei til yrkesskade
Høyesterett avsa 21. desember 2009 enstemmig dom – HR-2009-01120-A – om det avdempede ulykkesbegrep i folketrygdloven 13-3 andre ledd andre punktum.

Faktum i korthet:
En kvinne var lærer ved en ungdomsskole. Hun underviste blant annet i musikk, og pådro seg en bruskskade i kneet mens hun instruerte i dans. Lagmannsretten beskrev hendelsen slik:

“Om den konkrete skadehendelsen har Stensen Lier forklart at hun i forbindelse med instruksjon av dans i musikktimen stod med ryggen vent mot guttene i klassen. Da guttene var urolige, skulle hun samtidig som hun instruerte i dans, snu seg for å få deres oppmerksomhet. Høyre fot ble da sittende fast i gulvet, mens resten av kroppen roterte mot venstre. Hun kjente straks en kraftig smerte i høyre kne, og falt umiddelbart i bakken.”

Trygderetten godkjente ikke skaden som yrkesskade, men lagmannsretten kom til det motsatte resultat.

Høyesteretts syn:
Førstvoterende (dommer Øie) gikk innledningsvis inn på arbeidsulykkebegrepet, og hun viste til den avklaring som har funnet sted gjennom flere høyesterettsavgjørelser: Skyggekjennelsen i Rt. 2005 s. 1757, fotballspillerdommen i Rt. 2006 s. 1642 og pallekjennelsen i Rt. 2007 s. 882. Hun uttalte (avsnitt 36):

“Partene er uenige om hvilken vekt det kan legges på skadens art og alvorlighet. Jeg bemerker at vurderingen av om påkjenningen eller belastningen er usedvanlig, må ta utgangspunkt i hendelsens art og omstendighetene rundt denne – ikke i skadens art og omfang. Riktignok kan skaden være et bevismoment dersom hendelsesforløpet er uklart, men det er ikke tilfellet i den foreliggende sak”.

Når det gjelder det konkrete hendelsesforløpet, uttalte dommer Øie (avsnitt 39):

“Det er ikke noe uvanlig ved måten danseundervisningen ble gjennomført på – Lier måtte ikke innta noen uheldig arbeidsstilling, og det skjedde heller ikke andre avvik fra det normale. At elever i ungdomsskolealder er urolige og uoppmerksomme når læreren står med ryggen til, er høyst vanlig og påregnelig, og Lier hadde selv full kontroll over når og hvordan uroen skulle takles. Det forelå ikke noe faremoment som tilsa at hun måtte handle spesielt raskt.”

Det var heller ikke noe unormalt med gulvet i musikkrommet, og årsaken til at Lier ikke fikk med seg foten da hun roterte, var på grunn av friksjon mellom gulvet og skosålen. Dommer Øie uttalte også at det ikke er tvilsomt at fast og langvarig trygderettspraksis må tillegges stor vekt, men at den dokumenterte praksis ikke tilsa at den aktuelle skaden skulle anses forvoldt ved arbeidsulykke, og Trygderettens rettsanvendelser var derfor ikke feil.

Hun uttalte videre (avsnitt 43):

“Grensen mellom skader forvoldt ved arbeidsulykke og andre skader kan til tider være hårfin. Lovgiverne har imidlertid i en årrekke utrykkelig ønsket å skille. Å godta at det forelå arbeidsulykke i den foreliggende sak ville innebære en utvidelse av arbeidsulykkebegrepet som det etter mitt syn ikke er rettskildemessig dekning for, og som i tilfelle må være en lovgiveroppgave.”

Staten ble frifunnet.